Einar Gerhardsen Tale

Analyse av Robert Sanga

Einar Gerhardsen (1897-1987) var kjent som ”landsfaderen” fordi han jobbet som Norges statsminister fra 1945-1951, 1955-1963, og fra 1963 til 1965. Han var statsminister i de viktigste periodere i landets historie. Han var fra Arbeiderspartiet (AP), og var veldig engasjert i både politikk og ulike samfunns debatter. 

17.mai 1945 talte Gerhardsen på Rådhusplassen i Oslo. Han talte som statsminister for første gang, etter landet ble fritt fra den tyske okkupasjonen. Det var en veldig spesiel dag fordi den dagen er Norges nasjonaldag. Hovedsakelig talte han om frihet, demokrati, verdien av felleskap, både den politiske og økonomiske situasjonen, og ikke minste om nasjonsbygging. Han var veldig flink til å si fra hva som var viktig for publikum. Han inkluderte både etos (troverdighet), logos (saklighet), patos (følelser) som retoriske virkemidler i sin korte tale til nasjonen på den nasjonaldagen.

Han sa at ”Det er stort at landet igjen er vårt, og at vi fritt kan feire vår nasjonaldag. Men enda større er det kanskje at hele folket i dag marsjerer sammen under det norske flagget. La oss forstå verdien av det og håpe at det alltid må bli slik.” Det var en ganske sterk innledning, og passet kjempebra til akkurat den dagen. Det ga et positivt inntrykk av talen. Jeg mener at han prøvde å overbevise publikum om verdien av både frihet og felleskap. Det betydde mye for han å kunne marsjere sammen under det norske flagget i fred og frihet. Han var stolt av det norske flagget og sa at alle burde forstå verdien av det.

Han argumenterte for at det var veldig viktig å stå sammen. Det er umulig å gå i krig, hvis folk ikke klarer å stå sammen. I felleskap kjempet folk mot felles fiende i krigen. Det var felleskap som gjorde folket sterkere. Det kunne ha vært umulig å vinne krigen mot tysk okkupasjon, hvis folk hadde vanskeligheter med å samarbeide. De kjempet i felleskap, og i felleskap kunne de ferie glede. Fellesskapet skulle oppfylle deres drøm om en fredelig fremtid. Han mente at både kvinner og menns arbeid i felleskap er viktig. Landet tapte mange verdifulle ting på grunn av krigen. Det var fordi nazibarbariet hadde ribbet landet, og mange var fattige. Innbyggene var mye fattigere enn før. Men han inspirerte dem til å jobbe i felleskap slik at alle kunne klare seg bra. Det var viktig å bidra på positive måter i samfunnet. Han hadde sterk tro på fellesskapet, og mente at alle burde prøve å bygge opp landet igjen, slik at det kunne et bedre sted å bo.

Som statsminister hadde Gerhardsen god forståelse for landets motsetninger i forhold til både den politiske og økonomiske situasjonen. Han nektet ikke for sannheten og virkeligheten om dette. Han påminte at det nå, som tidligere, er politiske og økonomiske motsetninger i det norske folket.  Han sa at disse mostsetningene måtte i et fritt og demokratisk land komme til uttrykk gjennom politiske partier og økonomiske organisasjoner. Han anbefalte folk å bruke friheten på en positivt måte. Han sa ”Bare gjennom en rik idékamp vil folket bli sterkere og friere og landet bedre. Men den politiske strid skal være saklig og positiv. Da, og bare da, blir den fruktbringende og verdifull, fordi hver enkelt er besjelet av viljen til å yte sitt bidrag.” På den måten anbefalte han folk til å bruke ytringsfriheten sin på en fornuftig måte. Han ville ikke at politikere skulle ha usaklig diskusjoner eller negativt kritikk mot hverandre fordi det rett og slett var meningløst.

Gerhardsen brukte ord som felleskap og felles arbeid som gjentakelse i talen sin. Han ville at publikum skulle legge merke til og huske på at i felleskap kunne de klare seg bra. Han var veldig opptatt av enhet, og hvor viktig var å stå sammen som en nasjon. Han sa ”I den første vanskelige gjenoppbyggingstida etter krigen må kreftene settes inn i felles arbeid. Det må tas mange og tunge løft for at landet skal komme på fote igjen, og derfor må vi løfte i flokk.” Han visste at det var ikke så enkelt å bygge opp et land, som ble veldig hardt rammet av krigen. Det krever mye energi og felles arbeid å bygge opp landets infrastruktur som veier, jernbaner, busstasjoner, flyplasser og så videre. Jeg mener at man må være tøff for å ta tunge løft i forhold til oppbygging av landet. Derfor var det naturlig for ham å be folket om en felles arbeidsinnsatts, og ikke minst å stå sammen.

”I alt det farefulle illegale arbeid, og under oppholdet i fengslene og konsentrasjonsleirene, spurte vi ikke etter partimedlemsbok eller partipolitisk innstilling. Varmt og tillitsfullt trykket vi neven til alle dem som modige gikk inn i kampen. De aktive kjempere i Norges frihetskamp er vårt lands mest verdifulle sønner og døtre” sa han. Det er sant. Det er sant at de som kjempet aktivt i frihetskamp, uten frykt, er de mest verdifulle sønnene og døtrene av Norge. Det var ikke så viktig hvilket parti man tilhører til, men det viktigste var hvordan man forsvarte landet. Ingen bør glemme de som forsvarte forsvarløse innbyggere i Norge, i de tyske okkupasjons dagene. I felleskap forsvarte de landets frihet, og som soldater, ga de livene sine med alt de eier for landet. Han sa at vi må stelle oss slik, at de også i fredens dager, med den samme ildhug, går inn i kampen for landet og folket. På den måten brukte han retoriske virkemidler som etos (troverdighet), logos (saklighet), patos (følelser) i talen sin.

Tidligere statsminister Einar Gerhardsen var ikke bare opptatt av politikere og soldater som kjempet for landet. Men han var også opptatt av inkludering. Han sa ”Hver mann og hver kvinne må føle at de er med i vår store familie. Arbeideren i byen, gårdsgutten i bygda og fiskeren ved kysten, må med samme umiddelbare glede som alle andre kunne slutte opp i marsjen under vårt vakre norske flagg.” På den måten klarte han å ta folkes følelser. Han ville ikke at borgere skulle føle seg selv som mindre viktige personer. Jeg mener at han kunne ha vært inkluderingsminister også. Det er nettopp fordi han var opptatt av både inkludering og likestilling, synes jeg.

Gerhardsen visste at de norske innbyggene var dyrebare mennesker. Mange viktige personer døde i krigen. De ble såret og drept. Mange dro til andre land som flyktninger. Det var knapt noen innbyggere igjen i landet. Både storbyer og landsbyer ble ødelagt. Men de som overlevde har erfaringer, og kunnskap om krigen. Derfor sa han til slutt i talen sin ”Landet er blitt fattigere, men folket sterkere og rikere. Dette folket skal nå bygge landet.” Jeg synes at det er en fin måte å avslutte talen sin på. Han brukte ord som fattigere, sterkere og rikere som kontrast for å skape sympati. Han ga et klart budskap i talen sin til innbyggene at alle hadde ansvar for å bygge opp landet.

Tidligere statsminister Gerhardsen var veldig flink til å bruke ord og uttrykk i talen sin. Han holdt en av de mest viktige nasjonaldagstaler i norsk historie. Han siste uttrykk brukt ”Dette folket skal nå bygge landet” i talen sin betyr mye i historisk perspektiv. Det er fordi det betyr at folk må komme i gang for å bygge opp landet. Han ville at fremtidige generasjoner skulle huske på dem. Ingen andre personer ville komme til å bygge opp Norge, hvis nordmenn ikke skulle gjøre det. På den tiden var Norge nettopp ferdig med krigen mot tysk okkupasjon. Den viktigste oppgaven for norske innbyggere var å bidra noe til samfunnet slik at landet kunne stå på egne bein.

Landet ble fritt fra Tyskland. Den dagen han talte til publikum, var like viktig som den dagen da Norge feiret grunnloven sin for første gang i 1814. Folk hadde nasjonal stolthet da de feiret nasjonaldager i gammel dager. Men det hadde vært umulig å ferie nasjonaldagen i fred og frihet, etter den tyske okkupasjonen. Derfor måtte folk bare kjempe for frihet. Det er ikke fritt å kjempe for frihet. Friheten kostet mye. Det kostet mange dyrebare liv. Folk kjempet for frihet slik at neste generasjon skulle få det bedre. Det er neste generasjon som videre skal ta vare på friheten sin. Han hadde veldig rett i å si tilslutt at ”Dette folket skal nå bygge landet.” Det er fordi alle hadde moralsk ansvar til å bygge opp landet. Derfor mener jeg at det var godt sagt i historisk perspektiv også.

Jeg mener at tidligere statsminister Gerhardsen hadde en vellykket tale på nasjonal dagen 17.mai 1945. Det er fordi han tok initiativ, begrunnet sin argumentasjon, og ikke minst brukte han retoriske virkemidler som etos (troverdighet), logos (saklighet), patos (følelser) på riktig måte, selv om han hadde en veldig kort tale til publikum på en av de viktigste dagene i norsk historie.